| Historikk: |
Jetta kro og kafeteria (47/14) ID1012
0513114-6872689
Sigrid og Arne Glorvigen kom til Dovre i 1969, dei kom frå Bårdshaug Herregård på Orkanger der Arne hadde arbeidd i tre år. På Dovre kjøpte dei Jetta Kafeteria bygd av Hans Jøndal i 1965. Dei kjøpte av systera Signe, budde hjå ho òg, både i hytte og hus, dei var òg innom på Klokkarhaugen før dei bygde leiligheit i andre etasje over kafeèn. Her flytta dei inn like før jul i 1972.
Arne og Sigrid forandra namnet til «Jetta kro og kafeteria», etter at Arne hadde gjort ferdig selskapslokalet i kjellaren i 1971-72. Stilen i kjellaren vart dansk inspirert
bindingsverk, altså kro-aktig. Her var det diskotek med eit super DJ anlegg med to platespillere, innkjøpt til glede for elevane på Hjerleid.
«Kafedrifta gjekk godt, vi låg nå midt i riksveigen» seier Sigrid.
Trafikken avtok ein del da den nye E6 vart lagt utanom sentrum midt på 1980-talet.
Olav Glorvigen skriv: «Det var tre faste cafe-damer som var hjå oss ein mannsalder, Oddbjørg Strand, Bergljot Leikarnes og Marit Flatgård»
Det var fleire kokkar og rydde jenter som jobba på Jetta. Kåre Kalvøy, Kari Rykhus, Berit Toftelien, Aud Storengen og Torborg Hovde var kokkar hjå oss i fleire år.
Olav Glorvigen skriv 2024:
«Cafekulturen på 1970-tallet var som ellers i Norge, med jukebox som spilte CCR og balladen om Morgan Kane, flipperspill og cola, etter hvert pommes frittes/ pomfri.
Arne var utdannet idet klassiske franske kjøkken, med flereår som sjef-saucier på Hotel Astor på Times Square, så det varmange impulser uenifra som kom med den nye tiden. Detvar mang en dovring som var skeptisk til både salat (e et kje kaninfor) og grillet kylling ( fjørfe? Nei, dæ et e kje!!) mens andre var imponert over at man fikk med sitronduftende våtserviett «inkludert i prisen» når man bestilte kylling, til å tørke seg etter at man, med tillatelse, hadde spist med fingrene.
Arne Brimi sa nylig til Sigrid: «Dæ va mainn din som lærrde dølan å eta biff».
I 1981 var kafeen stengt i over flere dager, da ny disk, møbler, teppegulv ov varmere dekorasjoner ble installert. Flipperspill måtte vike plassen for PacMan, Space Invaders og andre elektroniske TV-spill, mens et mini-koldtbord med salat og varmretter, ble en bestselger på søndagene – igjen hadde Arne bragt matvanene videre.
Men colaen, gjerne drukket fra flaske med Polly peanøtter i, forble den samme!
I den nye disken hadde Arne installert «brusfontene» eller «dispenser» men denne ble raskt byttet tilbake til kjøleskap og glassflasker, etter at eldste sønnen, Stein, hadde overbevist faren om at «det er ikke alt nytt som er bra!».
Olav skriv om Kåre kokk Kalvøy:
«Kåre var en unik personlighet som, uten formell utdannelse, var et fagmenneske av verdensklasse. Karrieren hadde startet da han som 15-åring reiste ut på båt, og han hadde fulgt med Arne og Sigrid, først ifra tiden på Highland Høgfjellshotell på Geilo, dit Arne ble headhuntet hjem fra Amerika i 1963 for å åpne hotellet. Deretter til Orkanger, før han ogsåmfikk fast jobb på Dovre.
Kåre var også et friskt bilde i bygdebildet med mange lystige historier i en positiv tid da Dovre, og Norge som helhet gjennomgikk en positiv og energisk forandring.
Det går historier om Kåre våknende på babybordet i stellerommet i Jettakjelleren en søndagsmorgen før han skulle på jobb og at kjøkkensjefen var slik passe glad for
utskeielsene. Men Kåre var slik en god fagmann at selv om Arne kunne bli fortvilet, eller som Kåre selv sa «Sheriffen e spinn-vill», ble han alltid tilgitt så snart han var i gang igjen på kjøkkenet.
En gang ble en av kafejentene stilt opp mot den solide kjøledøren av tre, hvorpå Kåre begynte å kaste kniver for å lage sirkus!»
Sommaren 1978 hadde dei eige kiosk ute ved nordveggen, ein Diplom Is kiosk. Den var der for å avlaste kafeteriaen, ved å selja tobakk, sjokolade, brus og tyggegummi.
Det var Åse Kari Strand som var i kiosken den sommaren.
Kiosken som stod på Jetta vart flytt på Vågåfjellet ved Storviksæter camping sist på 1970-talet.
Sigrid og Arne dreiv kafeèn fram til april 1999.
Olav seier litt om dei siste åra:
«Det var vondt å se på mor og far de siste åra opp imot 1999. Veien var som nevnt lagt om i 1985 og etter hvert som trafikken ble mindre, gikk også personalkostnader/ sosialkostnader i taket-- slik at Sigrid og Arne jobbet mere og mere og fikk mindre og mindre igjen ettersom de ble eldre.
BLÅ RUTE!
«Det var aldri snakk om å stenge siden dette ville ramme kundene – det var ikke i far`s ånd som servicemann.
Ett annet eksempel på denne sevice innstillingen og forretningssansen, er at alle vi fire guttene vart konfirmert på Dombås, for når det var konfirmasjon på Dovre, måtte man trå til å sørge for at alle lokaler ble brukt til bygdefolket, ofte med to bordsetninger!»
Lokalet stod tomt fram til Monica Achmed Groven Hjelle og Ingar Hagen tok over drifta av Jetta kafeteria frå januar 2000, frå august 2000 til mai 2001 dreiv Monica aleine.
Nokre månader i 2000 hadde dei òg kiosk og videoutleige i huset sør for kafeèn, Vesl`Jetta.
Etter dette har det vore kafeteria utan kiosk.
Fyrst dreiv Grethe Wasmuth, så kjøpte Morten (1962) og Unni ????? heile bygget og eig pr. idag andre etasje. Sigrid skal ha leiligheita i si levetid. Kanna B. Bredal dreiv ei periode før Ann Kristin Gipling (1978) og Bent Ivar Bonsaksen driv/eig??? kafeèn i dag.
Skriv frå Olav:
«Dette er en e-post som Eldstebror Stein sendte til gutta i pysjemedalt.com i 2005:
Hei, har nettopp fått oversendt en link til en utmerket avhandling om bordskikk o.l. i N-Gudbrandsdalen.
En dansk flykaptein fortalte meg denne lille historiesnutten.
Et eller annet sted på Jylland i en ikke altfor fjern fortid utspilte følgende samtale seg:
-Nå , Jens, hvordan var det på middag borte hos Hansen her om dagen?
-Nja, ikke så verst.
-Nå, var det noe galt? Var ikke maten god? Ble dere ikke mette?
-Neida, maten var god den, men.....
-Var det ikke nok?
-Joda, det var da det, men.....
-Nå, hva var det så?
-Som sagt, maten var utmerket, selskapet uovertruffent, men... nødingen var
utrolig dårlig.
Kunne vel like gjerne ha utspilt seg hvorsomhelst i Gudbrandsdalen
denne lille samtalen.
Har dessuten opplevd dette med nøding på nært hold i mine yngre dager. Mine
foreldre drev Jetta Kafeteria på Dovre i 30 år, og i mange år kunne vi ha 2-4 gravøl pr. Måned i selskapslokalet i kjelleren. Dovringer dør gjerne puljevis, det kunne være stille i ukesvis, for så å brake løs med 3 stykker på en uke. Mors oppgave var å stå i vinduet som vender nordover mot kirken for å telle hvor mange som kom. Det hente at vi bommet stygt og hadde dekttil for få. Vi hadde da rett og slett undervurdert en persons popularitet i bygda, noe som særlig i de første årene kunne være vanskelig for oss som innflyttere. Brennhauginger var uten sidestykke når det handlet om å gå i gravøl, de stilte alltid mannsterke opp.
Opplegget var i de første årene som følger, først var det 3 retters middag. De startet med suppe, alltid asparges eller blomkål, kremsuppe skulle det være.
Deretter svinestek med surkål og karbonader som måtte serveres 2 ganger. Her ble jeg som sevitør en mester i nødingens kunst, og jeg fikk alltid lurt folk til å legge på det lille ekstra, til vertskapets annerkjennende blikk.
Like etter desserten som alltid var riskrem med rød saus, ble det servert en enkel kopp kaffe, deretter...... pause. Folk skulle i fjøset. I mellomtiden brøt vi opp bordet og dekte til kaffe og kaker med småbord og kakebufet. Det var slik at slekta selv sto for kakene, og her var det ikke mangel på noe. Stabler med avletto og rumbrød,
store og små kaker av alle slag, et gravøl med 80 gjester hadde kaffemat nok til minst 280!! Her holdt det ikke med nøding på høyt nivå, vi måtte pakke det meste av
kakene ned igjen etterpå slik at folk kunne ta de med seg hjem.
Etter noen år forandret serveringen seg gradvis til å ligne mer på det som er vanlig i dag. Enkel severing med smørbrød, kaffe og kaker.
Min Mor er i dag 74 og leser jevnlig «pysje med alt» på nettet.
Takker så mye for en underholdende hjemmeside, jeg skal spre budskapet om den til alle utflytta døler som jeg møter på min vei.
Med vennlig hilsen fra Stein Glorvigen, Skjetten»
Kjelde:
Monica A. Hjelle, Sigrid Glorvigen, Bjørn Sigurd Glorvigen, Olav Glorvigen |
